Bønn


Vår cistercienserorden legger vekt på en balanse mellom fellesskap og et liv med rikelig plass til å være alene fremfor Gud. Vi har vår bakgrunn både i St. Benedikts klosterregel og ørkenfedrenes og -mødrenes tradisjon fra de tidligste kristne århundrer. Særlig under de store kristenforfølgelsene i Egypt søkte mange eneboerlivet i ørkenen, og utviklet en egen spiritualitet.

”Derfor vil jeg lokke henne,
føre henne ut i ørkenen
og tale til hennes hjerte.”

Disse ordene av profeten Hosea om Guds kjærlighet som møter mennesket i ensomhet og ødemark, er høyt skattet i vår tradisjon.
Bønnen er vårt kall og vår livsoppgave som cisterciensere. Felles bønn og individuell bønn vever seg sammen til en helhet i løpet av dagen og natten. Å kunne vokse inn i et personlig bønnens forhold til Jesus Kristus er avgjørende for å være utholdende i vårt klosterliv.
Det er mange muligheter til å be, både tidlig om morgenen og i dagens løp, enten i kirken, under lectio divina (meditativ lesning), på rommet, ved stranden, på tur, under arbeidet. Etter hvert vokser vi inn i en måte å kunne be kontinuerlig, det vil si å be uten opphør. Enkelt, manuelt arbeid hjelper oss å bli vâr Guds nærvær hele tiden.